De eksisterer solide argumenter for, og mange positive holdninger til, lokal «kortreist» mat. Det har ført til at flere lag og organisasjoner, samt personer som biskop Finn Wagle og Åslaug Haga, har tatt til orde for dette. En forsterkning av innsatsen for lokal mat er også blant kravene distrikts-Norge har til den nye regjeringen. Spørsmålet er vel nå hvordan vi gjør det?
Mat som er produsert, foredlet og distribuert lokalt smaker ikke bare bedre fordi den er ferskere, den er også tryggere fordi du vet hvor den kommer fra. Er maten i tillegg økologisk, så er den renere og har flere helsefordeler. Går vi videre fra smak og helse, så oppdager vi at det finnes knapt noe som kan gjøre så mye positivt for jordbruket og lokaløkonomien som en utvikling mot mer lokal kortreist mat. Utfordringen fremover er å ta lokal mat ut av nisjesegmentet og bygge et matsystem som i større grad er lokalt og regional basert. Dette kan føre til at bønder og bygder beholder flere ressurser lokalt samtidig som det svekker kontrollen til matvarekjedene, som i dag sitter igjen med en for stor del av overskuddet. Når vi i tillegg ser at oljeprisene stiger, noe som på sikt vil gjøre den internasjonale matvaretransporten og den langreiste maten langt dyrere, så er en utvikling mot mer lokal kortreist mat en fremtidsrettet aktivitet.
På grunn av støynivået fra politiske lavprisekstremister og matvarekjeder er det lett å få inntrykk av at vi nordmenn bare er opptatt av svenskehandel og lav matpris. Går vi derimot litt dypere inn i folks holdninger til mat, så viser undersøkelser (SIFO) at det ikke bare er prisen som teller, men også kvalitet og mangfold. Andre undersøkelser (MMI) viser at majoriteten av norske forbrukere er meget interessert i lokal mat levert direkte fra bonden til lokale markeder og butikker. Dette er noe som også kan ses i praksis gjennom en økende oppslutning om Bondens Marked i 20 av våre byer, og gjennom suksessen til de mange lokalprodusentene som i alt større tempo yster, røker, speker og baker i så godt som alle norske regioner.
Vi ser at det er et godt utgangspunkt for en forsterkning av innsatsen for lokal kortreist mat, men det eksisterer samtidig flere utfordringer.
En spesiell utfordring har Landbrukssamvirket, som er bøndenes egen organisasjon. Det er viktig at Landbrukssamvirket fortsatt støtter Bondens Marked og opprettholder distriktsjordbruket, noe organisasjonen ikke kan gjøre som et AS i en av Sponheims «agro-business-bygder». På den andre siden så har tøffe rammevilkår ført til økt sentralisering, noe som har presset frem nedleggelser av lokale slakterier og meierier. Dette svekker evnen til lokal matproduksjon og foredling.
Med tanke på den økende internasjonale frihandelen og presset fra multinasjonale agrogiganter, så har ikke Landbrukssamvirket råd til å tape sin fremste styrke, nemlig sin nærhet til distriktene og regionene. Dette er deres banehalvdel hvor det er svært vanskelig for effektivitets- og profitt- orienterte agrogiganter å konkurrere. Derfor bør Landbrukssamvirket tenke langsiktig gjennom å øke andelen av lokal kortreist mat. Som en begynnelse, hva med å produsere en regionalisert, kortreist og økologisk Vestlands Norvegia, Østerdals Norvegia, eller en Trønder Norvegia?
Den kanskje største utfordringen for mer lokal mat er den sterke «kjedifiseringen» av dagligvarehandelen. I dag domineres dagligvarehandelen av fire store konsern som har pris, sentralisering og effektivisering som mål. Dette gjør det vanskelig for små lokale matprodusenter å slippe til. Enkelte matvarekjeder er sant nok bedre på å ta inn lokalprodusert mat, som Coop- kjeden. Men vi har andre, som ekstremlavpriskjeden Lidl, med et nesten totalt fravær av både lokal og økologisk mat. På nasjonalt nivå kan myndighetene forsterke innsatsen for lokalprodusert mat ved å bryte opp matkjedenes markedsmakt slik at mindre aktører kan slippe til. Da må Konkurransetilsynet rustes opp slik at det på uavhengig basis kan ha et fokus på monopolistiske tendenser i dagligvarehandelen.
Det er samtidig viktig at støtten øker til alternative distribusjonskanaler for lokale matvareprodusenter. Det kan være støtte til fysisk infrastruktur i form av salgshaller for Bondens Marked, og det kan være støtte til å fremme andelslandbruk, hvor forbrukere kjøper en andel av produktene fra lokale gårder. Det bør også være mulig å støtte flere regionale ordninger for lokal mat. «Mat fra fjellregionen», er et regionalt initiativ i Nord-Østerdal og Sør-Trøndelag som har hatt stor suksess med sin merkeordning av lokal mat. Vi kan tenke oss andre regionale merkeordninger, som f.eks. «Skogsmat fra Finnskogen» eller «Fjordmat fra Sognefjorden».
Lokal mat er et konsept som er lett å forklare og lett å forstå. Konseptet inkluderer en kritikk av det dominerende storskala industrilandbruket, som vi ser i andre deler av Europa, samt den kjedestyrte matvareomsetningen vi har i Norge. Viktigst av alt er at lokal matkonseptet presenterer en positiv og framtidsrettet visjon for hvordan vi kan produsere, foredle og distribuere vår mat.
Det er viktig at de mange personer, lag og organisasjoner som engasjerer seg aktivt i mat- og jordbruksspørsmål tar i bruk konseptet om lokal mat. For konseptet har et stort potensial til å kunne brukes som et inntak til andre viktige spørsmål relatert til mat, som økologi, internasjonal handel og bygdeutvikling. Det bør dannes en bred allianse av lag og organisasjoner med fokus på lokal mat, som i tillegg til å fokusere på matspørsmål, rent praktisk kan arbeide for nettverksbygging, mer regional merkevarebygging, opplæring og nasjonale kampanjer. Hvem tar utfordringen?
En forsterkning av innsatsen for lokal kortreist mat er en fremsynt aktivitet som kan føre til en rekke positive effekter for miljøet, jordbruket og lokaløkonomien. Det gjenstår flere utfordringer før andelen av lokal mat øker her i Norge, men som vi ser så er det mye vi kan gjøre for å møte disse utfordringene i tiden fremover.
Kristian Bjørnstad
Comments